Resultatet etter en lang og møysommelig prosess er lovende, ja, mer enn det. Det er faktisk oppsiktsvekkende, ifølge en av de medisinske spesialistene Bakken har vært i kontakt med. Legen kan ikke forklare at forkalkningene i nakken er borte, men etter røntgenbildene å dømme er de det. Det viktigste er likevel at Arnt Magne Bakken er mye bedre.

- Det handler om hjelp til selvhjelp, forklarer Rosemarie, som er opptatt av å avmystifisere healing.

Arnt Magne forteller gjerne sin historie som et eksempel på at det går an å søke hjelp hos en healer uten å føle at en trør ut i det mystiske og ukjente.

For tre år siden oppsøkte han Rosemarie på grunn av brystsmerter. De viste seg ikke å komme av hjerteinfarkt, men skrev seg fra en gammel nakkeskade.

- Behandlingen hos Rosemarie var formidabel, slik jeg opplevde den. Jeg ble så god at jeg etter en måned var i fullt arbeide igjen, malte hus og stod på. Jeg glømte å ta det med ro, og det endte med nye smerter helt til følelsen i armene forsvant, forteller Bakken.

På sykehuset viste MR-bilder slitasje og forkalkninger i nakken. Opprinnelsen til elendigheten var en fallulykke så langt tilbake som i 1978.

- Nerver i nakken var i klem, og det endte med at jeg ble operert på Haukeland sykehus i fjor sommer. Kirurgene tok bein fra hofta, stivet av tre virvler og fjernet noe av kalken. I en periode etter operasjonen var jeg bedre, men det var så lenge støttekragen var på. Jeg hadde ikke gått lenge uten kragen før jeg fikk nye smerter og var nødt til å konstatere at operasjonen ikke hadde vært så vellykket som jeg hadde håpet, forteller han.

Før jul havnet han igjen i ambulansen med ulidelige smerter. Men det var ikke annet å gjøre enn å kjøre ham hjem igjen til Egersund, med smertestillende medikamenter til hjelp.

Nye MR-bilder viste at han har syringomyeli, en sykdom som gir vannsyster i senteret av ryggmargen. Sykdommen er sjelden og uhelbredelig. Men hos noen kan utviklingen stoppe. Den kan i verste fall gjøre pasienten invalid, men det er en fordel om system sitter et stykke nede i ryggsøylen, som i Bakkens tilfelle.

- Jeg må si jeg følte meg elendig. I januar var det så vidt jeg orket å gå bakken opp til Kringsjå, forteller den tidligere rørleggeren og montøren av peiser og ovner.

Likevel var det det eneste stedet han kom på å gå. Dessuten hadde han gode erfaringer med Rosemaries behandling, og han tenkte at det i hvert fall ikke kunne bli verre. Og sakte men sikkert ble hun bedre, helt til han før ferien var til kontroll på Sentralsjukehuset. Da viste bildene det spesialisten kaller en 'solid tilheling'. Forkalkningene var borte.

- Nevrologen jeg snakket med sa at det ikke skulle være mulig. Men det var jo sant, og jeg hadde ikke hatt annen behandling enn den Rosemarie ga meg, i tillegg til smertestillende når det røynet på som verst, forteller han.

På spørsmål om hva han tror har skjedd, svarer han nøkternt at han ikke vet, men at han har fått en annen og ny bevissthet om kropp og sinn, helse og levemåte.

- Jeg føler meg stadig bedre, både fystisk og psykisk. Jeg mener jeg er blitt flinkere til å forvalte overskuddet mitt. Jeg ser også livet på en annen måte og tar det ikke som selvfølge at jeg kan klare alt mulig. Jeg har sluttet å presse meg. Det tror jeg er lurt, sier han.

Rosemarie mener at alle mennesker er født med selvhelbredende krefter.

- Det betyr ikke at den som er syk ikke skal oppsøke helsevesenet. Tvert imot. Det er viktig at folk følger opp behandlingen de får gjennom skolemedisinen. Vi som driver med alternativ behandling, i mitt tilfelle healing, fungerer som en forlenget arm av denne. Vi fortsetter der skolemedisinen ikke strekker til. Vi beskjeftiger oss med en del som det vanlige helsevesenet ikke kommer inn på, uten at det er så mystisk av den grunn, sier hun.

Arnt Magne føyer til at i England har healere oppnådd å bli en naturlig del av det vanlige helsevesenet. På sykehusene jobber de sammen med andre yrkesgruppene, som aksepterer at de kan noe annet og mer som pasientene har nytte av.

Rosemarie skulle ønske at barrierene mot healing ble bygd ned også her hjemme.

- Det er ikke til å komme fra at det finnes skepsis mot healing. Noe er likevel i ferd med å skje. Aksepten har økt gradvis de siste åra, heldigvis, sier hun og forteller at hun har tatt initiativ til møter med både helsesøstre og leger i flere kommuner. De er i ulik grad åpne for det hun formidler, men hun er optimistisk med tanke på å bli forstått og akseptert som en medhjelper; en som kan gi hjelp til selvhjelp.

Healeren på Helleland er glad for den anerkjennelsen de som yrkesutøvere har fått i en Norsk offentlig utredning. Der konkluderer Aarbakkeutvalget med at pasienter opplever 'signifikant bedring' gjennom behandling hos de seriøse og godkjente healerne.

- Er det så rart egentlig? Vi snakker om energi, noe alle har i seg og som vi kan bruke i en prosess for å bli frisk.

Rosemarie ser på hendene sine. Mange har opplevd dem som varme. De gir energi og setter pasienter i gang med noe positivt. Etter ei stund føler de seg friskere.

- For meg er det ikke noe mystisk med det i det hele tatt. Vi omgis av alle slags bølger og nyttiggjør oss dem i all verdens apparater, også i medisinsk øyemed, forklarer hun.

- Naturlovene er der. Vi må bare bruke dem, sier Rosemarie, som ser healing som en del av det totale bildet av energiene vi omgis av.

Rosemarie Grøssfjeld har drevet som healer på Kringsjå i Helleland siden 1997. Hun oppdaget evnene sine mens hun holdt på med en treårig utdannelse i massasje som ble avsluttet i 1996. Ellers har hun universitetsutdannelse i psykologi og sosialantropologi.

Det finnes mye fantastisk i samspillet mellom kropp og sinn, forbindelsen er nær. Ofte er to-tre behandlinger nok til å finne ut om en blir bedre, opplyser hun, og legger til at noen 'tro' på healing ikke er nødvendig. Et åpent sinn kan imidlertid være med å øke effekten. Arnt Magne Bakken på sin side, trengte hjelp, og la skepsisen til side da han først hadde bestemt seg for å oppsøke healer.

- Min erfaring er i hvert fall positiv, sier Arnt Magne Bakken, som håper han kan komme videre og bli arbeidsfør igjen.

- Det er for tidlig å pensjonere seg i en alder av 47, slår han fast, og legger til at det ikke har vært lett. Trygdekontoret stiller ikke automatisk opp når man trenger det, har han erfart.

- Så jeg håper at jeg kan gjøre noe for å bedre akkurat det, enten gjennom en interesseorganisasjon eller kanskje også ved politisk arbeid. Vi får se hva det blir til, sier Arnt Magne Bakken, med erfaring for at hjelp til selvhjelp er verdt et forsøk.